Dette er en oppsummering av artikkelserien som er sendt ut i mitt nyhetsbrev.
Del 1: Nok var nok
Kjære dagbok. Er det greit at jeg deler noen tanker fra det dypeste og bruker dere litt som dagbok? Jeg har nemlig et håp og ønske om å inspirere med min reise, som på veldig mange måter skiller seg fra andre livsstilsendringer.
For ti år siden, som 16-åring, bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg visste at jeg måtte gjøre noe med både vekten min og helsen generelt, men jeg ante egentlig ikke hvor jeg skulle starte. Det føltes nesten overveldende. Så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt, selv om det innebar en rekke drastiske valg.
Det første jeg gjorde, var å bevege meg mer. Ingen kompliserte treningsprogrammer eller fancy utstyr – bare jeg og beina mine. Jeg startet med noe så enkelt som å gå turer. Etter hvert følte jeg meg klar for litt mer, og da begynte jeg å jogge. Jeg husker godt de to første øktene jeg satte meg som mål: én tur på 800 meter og én på 1200 meter. Det var kort, men det var en start – og for meg var det stort å bare komme meg ut og gjøre noe.
Samtidig tok jeg grep om maten min. Igjen – ingen ekstreme dietter eller regler jeg ikke kunne følge. Jeg bestemte meg bare for å gjøre det enkelt og holde meg til tallerkenmodellen. Det var en lett måte å strukturere måltidene mine på: halvparten av tallerkenen skulle være fylt med grønnsaker, en fjerdedel med proteiner, og den siste fjerdedelen med karbohydrater. Det fungerte for meg. Jeg følte aldri at jeg gikk sulten eller måtte ofre noe.
Jeg begynte også å kutte ut det jeg tenkte på som “usunn” mat – ting som brus, chips og hurtigmat. Ikke fordi jeg aldri kunne spise dem igjen, men fordi jeg visste at de ikke ville hjelpe meg med å nå målene mine. Jeg tok små skritt, og det var nok.
Det som virkelig overrasket meg, var hvor stor forskjell disse små endringene gjorde. Jeg følte meg bedre både fysisk og mentalt, og selv om jeg bare var i starten av reisen, fikk jeg en slags trygghet i at dette var noe jeg kunne klare, og vekta gikk selvsagt nedover også!

Del 2: Utfordringer på veien
Selv om jeg kom godt i gang med både fysisk aktivitet og å spise sunnere, møtte jeg raskt på utfordringer. Det er lett å tenke at man bare skal følge planen, men livet skjer – og det gjorde det for meg også. Som jeg så vidt nevnte i sist mail så måtte jeg ta bevisste valg for å lykkes. Det skal jeg fortelle litt mer om i dag.
En av de største utfordringene var sosiale situasjoner. Middager med venner, bursdager, og spesielt restaurantbesøk kunne virkelig sette meg på prøve. Når man sitter der med en meny foran seg, full av fristelser, kan det være vanskelig å holde seg til de nye, sunnere vanene. Jeg fant ut at det beste for meg var å ta noen enkle grep på forhånd. Før jeg dro ut, prøvde jeg å se på menyen hjemme, og jeg valgte retter som passet inn i målene mine. Det handlet ikke om å nekte meg selv alt, men heller om å ta smartere valg – som å velge noe med mye grønnsaker eller spørre om å få dressingen ved siden av.
Samtidig var det utfordringer med å få tid til trening. Livet er travelt, og det er ikke alltid enkelt å finne tid til å trene. Jeg husker godt at det ofte var fristende å droppe treningen om dagene føltes kaotiske. Men jeg lærte raskt at det var viktig å være fleksibel. Noen dager rakk jeg kanskje ikke en lang økt, men da gjorde jeg en raskere, kortere økt – alt hjalp. Små skritt fremover var bedre enn ingen skritt i det hele tatt.
Selvfølgelig føltes det noen ganger som om det ikke var nok timer i døgnet til både trening og alt annet livet krevde. Men ved å prioritere, planlegge og tilpasse, klarte jeg å finne en balanse som fungerte.
Det handlet om å forstå at det å endre livsstil ikke betyr at livet slutter opp.
Jeg måtte lære meg å navigere i sosiale situasjoner, og jeg måtte lære å være snill med meg selv de gangene ting ikke gikk som planlagt. Det var ikke alltid lett, men hver utfordring lærte meg noe viktig om meg selv og hvor viktig det er å ikke gi opp.

Del 3: Halvveis på reisen, men ikke fornøyd
Tre måneder inn i denne livsstilsendringen begynte jeg å kjenne på en enorm stolthet. Jeg hadde allerede gått gjennom mange utfordringer, men nå følte jeg virkelig at all innsatsen begynte å vise resultater. Kroppen var lettere, jeg hadde mer energi, og de små, enkle grepene jeg startet med føltes nå som en naturlig del av hverdagen min. Jeg merket også at folk rundt meg begynte å legge merke til endringene. De positive kommentarene og tilbakemeldingene ga meg en god følelse og en boost til motivasjonen.
Men det var også her tanken om å være “fornøyd” begynte å snike seg inn. Jeg husker jeg tenkte: «Kanskje dette er bra nok? Kanskje jeg ikke trenger å presse meg selv videre?» Jeg var på et sted hvor jeg kunne være stolt og fornøyd med hvor langt jeg hadde kommet, men samtidig hadde jeg et sterkt ønske om mer. Jeg visste at jeg ikke var helt i mål – det var fremdeles en vei igjen å gå, både fysisk og mentalt.
Denne tanken om å stoppe opp var nesten fristende. Livet hadde allerede blitt lettere, og jeg hadde fått tilbake kontrollen over helsen min. Men samtidig visste jeg at jeg hadde satt meg et større mål. Jeg ville ikke bare endre meg midlertidig – jeg ville skape en varig, sterk og sunn kropp, og ikke minst et nytt tankesett rundt hva jeg kunne oppnå. Jeg visste at hvis jeg stoppet her, ville jeg kanskje angre på at jeg ikke gikk hele veien.
Det som drev meg videre, var tanken på at hvis jeg kunne komme så langt på tre måneder, hva kunne jeg da oppnå på seks? Denne tanken holdt meg gående, og jeg bestemte meg for å fortsette, utfordre meg selv enda mer og se hvor langt jeg kunne nå.
